Husmøte: gruppe 1

Vi var en liten gjeng som var klar for husmøte en tirsdagskveld. Gjengen bestod av; Tomas, Guro, Rode, Eilert, Susanne, Solveig, Silje, Kjersti, David, Santiago og Kirsti Synnøve. Vi satte oss i bilene og kjørte til andre enden av byen.
Med Bibel, sangbok, spanske sangarket, og gitaren under armen fikk vi komme inn til en familie. Det var 7 nasjonale som ville dele kvelden med oss! Koselig!
Noen av oss hadde forberedt seg litt med vitnesbyrd og sang, andre var klar med et smil og noen få gloser på spansk.

Kvelden begynte med sang og musikk. Både oss norske sang, Susanne, Eiliert og Tomas! Vi prøvde å synge med på spansk, på fellessanger. Og så sang også en av de nasjonale! Det var spennede og fint.

Kirsti Synnøve hadde en liten andakt på spansk.
Ganske rart å sitte på møte og ikke forstå så mye, men det er egentlig spennende og bare være der og delta. Dette er ikke hverdagskost i Norge!

Plutselig kom en av guttungene inn med en pappegøye! kjekt, vi fikk holde den!! det var stilig!
Kvelden rundet av med et glass med iskald cola.

Koselig kveld, det virket som de synes det var kjekt vi kom! Og vi synes det var kjekt å komme:)

På vei ut til bilene fikk vi øye på et mapera tre, Rode synes dette var kjempe kjekt, for hun har faktisk ikke sett maperatre andre plasser enn i Tanzania! så vi fikk smake på det, nam nam!!

Da var første husmøte over!
Takk for oss!

Reklame

 

Siste nytt fra Bolivia

– Sør-Amerika er oppskrytt, hevder bibelskole-lærer

Fjellheim-bloggen vil følge opp saken, og kommer med utfyllende kommentarer så snart det lar seg gjøre.

 

Utreisehelg i Palmar Grande

Rundt den 10 februar hadde vi elvene ved Fjellheim ei utreisehelg, der vi delte oss I to. Den ene delen ble igjen i Salta, mens den andre dro til Palmar Grande.
Palmar Grande er en liten indianerlandsby i nærheten av Villa Montes. Det bor ca 40 indianerfamilier der.

Vi stanset ved en liten gård, omringet av sand, stein og noen få trær. Selve huset hadde en åpen løsning. En vegg stod rett opp og ned og støttet et tak laget av uthulet tømmer, og disse fungerte på samme måte som våre takrenner, bare at regnet ikke ville samle seg på et sted, men renne ned på bakken foran inngangen.

Inne i dette hovedhuset ventet en liten familie. Det var foreldrene og broren til David, en av lederne våre. Litt sjenerte, men med et nysgjerrig blikk hilste de på oss, og vi fikk sitte i en ring rundt et langbord.

Snart kom middagen på bordet. Kirsti Synnøve kunne fortelle oss at dette var 17 kg geitekjøtt. Tilbehøret var kokt ris og mais.

Mens vi spiste geitekjøtt fikk vi selskap av ikke mindre enn fem kyllinger, to kalkuner, et par katter og en hund. De gikk rundt oss mens vi spiste, og snappet opp eventuelle biter som falt på gulvet. I tillegg til disse stod det ei papegøye innerst i det ene hjørnet. Den kunne si «Hola», og lage skrikelyder som var prikk lik et menneskebarn.

Et lite stykke unna hovedhuset hadde familien en flokk med svarte, brune og hvite kje. Disse kjeene var annerledes enn de vi har i Norge. De norske har ører som henger rett ned, – lik en hund.
På baksiden av huset hadde de en steinovn. Det var her de bakte brød og kokte kjøtt. Bl. a tilberedte de middagen vår der.

Geitekjøttet smakte godt, og vi tok oss en velfortjent siesta. Etter en stund vandret vi bortover til indianerlandsbyen for å besøke søndagsskolen der. Der ventet det en liten flokk med unger og foreldrene deres.
Barna ilte til da vi tok frem godteri og blyanter. Dette var sjeldne saker!

Deretter nærmet dagens høydepunkt seg; fotballturneringen! I alt fire lag deltok. Tre av dem var lokale og det fjerde var vårt norske guttelag. Vi jentene fikk også en kamp mellom to av kampene.
Resultatet var svært tilfredsstillende; guttene vant alle sine kamper, og hele turneringen. Jentene vant også sin kamp med 4-0!

Etterpå ble lagene fotografert sammen med vinnerpokalen. Vi kunne gå fra stadion med Norges rykte neddrysset i heder og ære.

Kvelden kom sigende, og det var tid for møte.
Her i Bolivia gjelder ikke det norske prinsippet for avtaler. I Norge kommer man presis til avtaler dersom ikke noe hindrer en. Her kommer man helst ikke presis. Dette er en eldgammel «skikk» som ligger som en kampestein i det bolivianske samfunnet. De fleste ønsker nok å holde tida, men den ene regner med at den andre ikke kommer tidsnok uansett, og den andre tenker akkurat det samme. Dette utarter seg som en ond sirkel, der ingen holder tida fordi de regner med at ingen andre holder tida.

Vi satt i parken og ventet, da personen som skulle åpne lokalet kom, for så å finne ut at han hadde glemt nøkkelen. Dette skjedde en halvtime etter at møtet skulle ha begynt.
Men guttene var full av tiltak, og de løp for å hente stoler. Disse satte vi under en lyktestolpe ute i den mørke natta, – midt i landsbyen.

Dette var jo egentlig en genial møteform, – ute i det fri. En kan tenke seg fordelene. Den terskelen som ofte synes lengst, er den såkalte ”dørstokk-mila”. En kan lett komme seg ut sin egen dør, men døren inn til møtet virker mer skremmende. En må kanskje møte sine egne naboer, og samtidig forlate sin egen stolthet.
Hvem vet, kanskje stod der noen gjemt bak et tre eller sitt eget hushjørne denne kvelden, – lyttende til det David forkynte om Jesus.

Derfor kommer vi med en oppfordring til dere i Norge:

Ha møter i det fri så sant det lar seg gjøre! Ute i parken, på stranda og hvor det enn måtte være. En trenger ikke alltid fire vegger for å forkynne. Og en må aldri lukke døra.
Ønsker dere alt godt!

 

Weenhayek = Wujtà´is

I helga var ein stor del av gruppa i byen Villamontes. Der traff vi Gilberto.  Han tilhoyrer ei folkegruppe som heiter Weenhayek , og som held til i distriktet rundt Villamontes. Folkegruppa fins ogsaa i Argentina. Over ein porsjon nydeleg fiskemiddag (fisk er den store tingen i Villamontes) fortalte han litt av den spennande livshistoria si.

Gilberto er 29 aar, utdanna innan juss og jobbar som advokat. Det er den eine delen av livet hans. – Eg har to ulike liv. Fraa mandag til fredag jobbar eg paa kontor, i helgene er eg i kyrkja og paa leirar. Eg vil kalle meg «salmista» , evangelist og misjonaer, seier han.

Gilberto sitt kall er aa dele evangeliet med sitt eige folk.  Allereie som tenaaring var han med og oversette Det Nye Testamentet fraa spansk til Weenhayek! Han har ogsaa ein stor draum om aa faa reise til Afrika som misjonaer.

– Heilt sidan eg var veldig liten, har eg hatt denne draumen. Eg vaks opp med ei kristen mor, men far min var ikkje kristen. Foreldra mine blei skilt og eg blei buande med faren min. Eg leid mykje, han drakk og gav meg ikkje mat.

Gilberto hadde heldigvis besteforeldre som tok seg av han.

– Eg takkar Gud for besteforeldra mine. Dei forte meg inn i livet som kristen og fortalde meg bibelhistorier, om Moses, Hosea, Sakarja til doemes, og tok meg med til kyrkja. Idag har eg berre onklar og tanter att som familie her i byen. Eg bur ikkje med familen, men for meg sjolv. Eg kan leve aaleine fordi eg gler meg i Herren, seier han.

Villamontes har vore eit stort senter for svensk misjon. Dei forste svenske misjonaerane kom dit allereie paa 1800-talet.  Gilberto fortel at han har hatt stor aandeleg og materiell hjelp fraa svenskane.

– Eg jobba hos misjonaerane og i skuletida hjalp dei meg med alt, pengar og mat for eksempel. Dei gjorde deg ogsaa mogleg for meg aa reise til Tarija for aa gaa paa universitetet der.

Gilberto fortel om ei intensiv studietid, og vi merkar tydeleg brannen hans for aa naa ut med evangeliet.

– Eg jobba med studiet i vekene, medan eg var med paa leir kvar helg. Naar du forkynner Guds ord til borna samstundes som du bur, et og leikar saman med dei, kan du verkeleg paaverke dei mykje positivt, seier Gilberto.

– Eg likar spesielt godt aa snakke med narkomane, gatebarn og slikt. Det er svaert vanskeleg aa forkynne til katolikkar, fordi dei har dei same omgrepa som oss, men legg noko heilt anna i dei. Det einaste som hjelper, er aa lese fraa Bibelen til dei, seier han.

Gilberto har sett fleire komme til Jesus, og den korte tida vi var der, merka vi at han hadde stor respekt og kjarleik for folket sitt.

– Aa leve for Jesus, det er livet. Viss Herren i tillegg oppfyller draumen min om aa komme til Afrika, daa blir eg glad. Veldig glad! smiler Gilberto.

 

Tilslutt- oversetting av overskrifta: Weenhayek = kjempebra!

 

Ahh!rgentina

Etter ein heftig busstur i tropevarme, og ein betydeleg mindre heftig ein i aircondionkulde er heile gjengen no samla i Salta, heilt nord i Argentina.

Natur: Fantastisk frodig og fin. Groenne aassider saa langt auget kan sjaa.

Temperatur: Hog. Legg inn bud paa rundt 30-35 grader.

Byen: Triveleg og trygg – og argentinsk

Spanske sangar: Dei gaar det betre og betre med, takka vere vaare kyndige leiarar David og Boris. Men det er framleis ikkje heilt problemfritt for ein stakkars nordmann aa stappe inn 20 snirklete spanske ord paa ei strofe og samstundes halde tonen.

Vi hadde sang- og vitnemote i gaar, saman med brodre og sostre i den evangeliske kyrkja her i Salta. Sjolv om situasjonen og omgjevnadane skiftar rundt oss, staar Jesus si frelse fast.  Sporsmaalet er om eg er klar til aa mote han.

 

Hola Noruega!

Da er det endelig tid for å sende en oppdatering hjem til moderlandet om tingenes tilstand for Brasilgjengen her ute i den store verden! Grunnet ulike omstendiheter har det vært vanskelig å få blogget – men nå er vi klare for å sende første melding hjem!

For å ta det første først. På Gardermoen ble vi sjekket inn etterhvert som vi kom og utrolig nok var alle 28 på plass, klappet og klare, når flyet tok av mot Frankfurt am Main. Anført av reiseleder Jostein masjerte vi over flyplassen til vi fant skrankene til det beryktede flyselskapet TAM (Transport Aero Militar). For de uinvidde kan det nevnes at TAM i tidligere tider hadde rykte på seg som flyselskapet med snuskete passasjerlister og den høyeste styrtprosenten i Sør-Amerika. Kjentfolk sier at det kunne ta én time å nå normal flyhøyde. Av den grunn ble flyselskapet på folkemunne omdøpt til Transport Al Morte(Transport Til Døden). For allerede bekymrede foreldre og foresatte kan vi derimot berolige med at TAM har tatt sitt kallenavn alvorlig, og gjort noe med det. Flotte fly, serviceinnstilt personell og interaktiv underholdning hele flyturen gjorde flyreisen til en så god opplevelse som det nesten er mulig på økonomiklasse! OBS: Det har kommet en rettelse. Det er to flyselskaper som heter TAM, vi har hele tiden fløyet med det trygge – så ingen grunn til bekymring!

Da vi landet i Sao Paulo var det allikevel en noe preget gjeng som tuslet gjennom sikkerhetskontrollen, før det bar inn på et nytt fly til Rio de Janeiro. Om noen ikke hadde sovet på flyturen over havet, så sov de nå:-) På flyplassen i Rio ble vi møtt av vår eminente reiseleder, Jan Tore Olsen, i tillegg til Marco(nasjonal fra Bolivia) og de to misjonærfamiliene Bore og Lia som skulle være med oss denne uka i Brasil. Fire voksne og seks barn – på skoletur…definitivt et begrep med annet innhold for elevene på den norske skolen i Cochabamba enn for oss som er vant til skoleturer til Bygdebiblioteket med den norske grunnskolen:-) Nok om det. Vi ble altså møtt av denne fantastiske gjengen i Rio, og fra flyplassen ble alle passasjerer og bagasje trøkt inn i to busser, med retning Ilha Grande. Dette er en øy mellom Rio de Janeiro og Sao Paulo, uten veinett og med eneste ankomstvei fra sjøen. Dermed måtte vi over i båt, og vi ble fraktet med skonnert(tror jeg) over til øya – en tur på ca to timer.

Idyll er bare forordet. Ombord på båten fikk vi så vite at pga av høyt trykk med feriegjester var hotellprisene skrudd kraftig opp, og at han (Jan Tore)derfor hadde leid en båt vi skulle sove på…For noen var dette drømmen som går i oppfyllelse, for andre ble føttene en antydning kaldere. Dette bedret seg imidlertid raskt da det ble bekreftet at det VAR mulig å sove på ungdomsherberge, inkludert do og dusj. Dermed fikk alle sine ønsker oppfylt!

Vi oppholdt oss på Ilha Grande i tre dager, der vi besøkte kjente steder på øya som idylliske laguner og Lopez Mendes, en av verdens fineste strender – noe det kan bekreftes at den er! Ilha Grande var en spesiell opplevelse – og gav en skikkelig kickstart på turen! For de interesserte kan siden http://images.google.no/images?q=Ilha+Grande&hl=no&um=1&ie=UTF-8&sa=X&oi=images&ct=title gi litt mer inntrykk av øya:-)

Eneste drawback var at vi kom under avslutningen av regntiden – noe som medfører høy luftfuktighet. Meget høy. Og når ting i tillegg blir våte kan det gå hardt utover både det ene og det andre. Når det da i tillegg er null-tørk så blir det en ganske artig lukt i kofferten etter ei beite.

Derfor var stemningen egentlig ikke så langt nede når vi forlot den idylliske øya, med retning Paraty. Dette er en liten, gammel by noe lenger sør langs Costa Verde (for de geografiinteresserte). Her ble vi sjekket inn på hotell istedenfor ungdomsherberge, fordi vi rett og slett var for mange. Her fikk vi nok en gang et bevis på Jan Tore sine fantastiske evner som reiseleder. Ikke stressa, ikke urolig – og får ting til å gli utrolig smertefritt! Gode senger og vaskeri rundt hjørnet løftet stemningen betraktelig – og mang en fjellheimungdom vendte smilende tilbake fra Paraty Wash med nyvaskede og velluktende klær. Dag nr to i Paraty ble for det meste tilbrakt på stranda Trinidade. Nok en fantastisk strand, hvor det ble arrangert landskamper i fotball, der Norge – Brasil ble høydepunktet, og hvor vi badet i temperaturer rundt 25 grader. Ett ord: FANTASTISK! Selv om solen skinte kun 15 min, var det allikevel nok til at en del av elevene fikk smake strandlivets sure side, med mørkerosa skuldre og høyt forbruk av aloevera de neste dagene!

På morgenen etter var det nok en gang inn på buss – nå tilbake til Rio de Janeiro.  Etter fire timer går vi av bussen – og blir geleidet inn på et utrolig flott hotell, Windsor Flórida. På firemannsrom med dusj, do og aircondishion er forholdene lagt til rette for god søvn og et flott opphold her i byen!

Vi fikk kun en liten pause før vi dro videre til kanskje turens foreløpige høydepunkt for mange: fotballkamp på Maracana! Det skal litt til å fylle en stadion med 120000 registrerte plasser, og 13000 tilskuere høres kanskje lite ut, men du verden for et liv! Med trommer og et hyperaktivt hjemmepublikum ble dette en særs hyggelig opplevelse for de fotballinteresserte. Og det er allerede lagt planer om en reunion her i 2014 (5 år) da det er fotball-VM i Brasil, og finalen spilles på Maracana. Brasil – Argentina i finalen – det er lov å drømme!

I går var dagen for guiding – og vi dro til den berømte Kristus-statuen, og ble kjørt både hit og dit av lokale taxi-helter. Det var også tilbud om en tur til sukkertoppen med gondolbane, men folk hadde igrunnen fått nok i de 39 varmegradene. Men Copacabana var fremdeles fristende for mange, og en gjeng hoppet av her for å teste ut strandlivet på kanskje verdens mest kjente strand (sammen med kanskje 30 000 andre), mens de resterende dro tilbake til hotellet for å gjøre seg klar til kveldens gudstjeneste.

Jan Tore hadde fikset det slik at vi skulle delta på et møte i en pinsekirke litt utenfor sentrum av Rio, og vi skulle synge to sanger. Ryktene fortalte at det kanskje var rundt 200-300 på møtet. Enkelte var litt nervøse kan man si. Nå skal det sies at anslaget var meget feil. Hvis vi sier ca 700-800 nærmer vi oss kanskje – og trøkket var over snittet for den jevne sambanditt. Hele eldsterådet var samlet på scenen, og vi fikk litt GF-stemning hele gjengen:-) Møtet innebar en veldig nær opplevelse med brasiliansk kristenliv – og mye var sikkert nytt og ukjent for mange. Men utrolig spennende! Et fullt orkester og et meget solid kor fremførte også sanger – en meget bra opplevelse!

Dagen i dag har inneholdt følgende: 17 stykker har flydd hanglider fra en fjelltopp, og landet på en strand her i nærheten. Jeg var ikke med på det, så oppdatering kommer senere. Vi andre har slappet av og brukt dagen på shopping eller annet forefallende arbeid som vasking av tøy osv…

Nå er klokka 24:00, og klokka 03:30 drar vi til flyplassen for å reise til Bolivia! I løpet av morgendagen skal vi komme oss til en by som heter Yaquiba, som er grenseby til Argentina. Videre skal vi til Salta i Argentina, og til Mataco-indianerne i Villa Montes på helgebesøk.

Beklager at dette ble mye skrift og ingen bilder, men har rett og slett ikke tid til mer. Må pakke bagen…

Bilder kommer på bloggen seinere – muligens at det blir først om én uke. Da er vi fast stasjonert i Santa Cruz.

Guds Fred!

Hilsen alle oss i Brasil (Snart Bolivia)

—–EDIT——

Her kommer noen bilder!