Arica

Jau jau! Da befinner vi oss paa et sted kalt Arica. Skal gi det ett beskrivende ord: Nydelig! Perfekt sjobris slaar imot oss, mens solen gir fra seg sine uimotstaaelige uv-straaler. Spesiellt velsigna er det for en som meg som blender alt som eier en pupill eller to. Vi senker derfor solfaktoren noen hakk, spiser McDonalds og nyter disse siste rene feriedagene. Det er bare et lite problem, sjukdom har slaatt om seg i leiren og jeg tror den skyldige sitter bak dette tastaturet (som forovrig har ganske daarlig taster). Da vi dro fra Cochabamba tidlig paa morgenen kjente jeg meg usedvanlig daarlig, og det ble en spyrunde for hjulene paa bussen startet sitt langtekkelige arbeid. For aa gjore en lang historie kortere enn kort hadde jeg okkupert dassen og levert mitt oppkomme minimum tolv ganger for Arica var naadd. Dvs at de heltemodige individer som tok et besok inn klossettdora levde i en smittfaresjanse paa rundt regnet 99%. Dermed spredde herlighet seg, og idag, altsaa dagen etter, eier ti stykker samme sjukdom (som da defineres som spysjuka). Rett for jeg entret bussen fikk jeg to piller av min kjere venn Vegard (imodium var det), som garanterte virkning etter maksimum fem smaa minutter. Jeg har vel aldri opplevd en saa los mage paa flere tiaar, mens den fantastiske effekten utspant seg forst dagen etterpaa. Jeg satt som et friskt sporsmaalstegn og kjente jeg hadde stort behov for aa tomme meg, men dengang ei. Vi har heldigvis med oss en kjempegrei doktor, som alltid har en pille paa lur, ja meget gode piller. Saa vi faar haape sjukdommen legger seg og at vi faar en fin avsluttning paa dette opplevelsesrike privilegiet.

Som dere skjonner saa snakker vi mye om “lost og fast”. Saa vi faar slaa tanken over paa noe som staar spikrende fast. Gud sendte sin sonn til jorden for syndere. Ja “han som ikke visste av synd har Gud gjort til synd for oss for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud”. Det er Guds budskap til oss, Sonnen er blitt gjort til synd. Han har frikjopt deg, kalt deg ved navn. Du er Hans! Dette er ikke bare noe Gud sier paa spok, det er hans tanke og vei for synderen. Saa tenkte jeg litt paa dette: Her sprer sjukdommen om seg. Hvorfor? Fordi vi er smittet og er i kontakt med andre mennesker. Dette gaar paa det fysiske, men hva med det Aandelige. Vi har mottatt D.H.Aa, og gir daglig fra oss avkomme av hva som bor inne i oss. Kunne vi ha denne bonn at smittefaren fra oss og ut til de unaadde maatte bli storre? At vi maa leve tett inntil Jesus saa at andre merker det, ikke i annstrengelse, men som en naturlig konsekvens av hva vi fyller oss med. Jeg har iallefall behov for aa minne meg selv paa det.

Vi takker for all forbonn og setter pris paa om dere husker paa oss ogsaa naa i sluttfasen av turen. Vi har det utrolig godt! Guds fred!

Eilert Fredly

Reklame

 

Acacio

Etter ei veke paa godt og vel 3000 hogdemeter er vi tilbake i Cochabamba. Fire flotte veker i Santa Cruz fekk ei hogtideleg avslutning med gallamiddag og dermed framvising av nye skreddarsydde kjolar og dressar sist mandag. Viktigast av alt var at vi fekk takka og tatt skikkeleg farvel med alle dei fantastiske personane som har vore med oss i opphaldet saa langt, men som no skulle vere igjen i Santa Cruz.

Onsdagen kom vi til Cochabamba, og allereie torsdag bar det altsaa vidare til landsbyen Acacio.

Toyota Landcruiser er eit viktig stikkord naar det gjeld fire timars transport av folk og bagasje paa ein (i norske auge) delvis aldeles vanvittig veg. Kneskaalene oppunder haka og hog allsangfaktor er andre stikkord for bilturen.

Ei veke seinare sit vi igjen med overveldande mange inntrykk og opplevingar i eit miljo og ein kultur som er saa fjern fraa vaar kvardag i Noreg at det knapt er til aa tru. Nemner noker hogdepunkt i stikkordsform:

– Vakne opp til straalande sol og fuglesang, ei utsikt som kan gjere deg reint nasjonalromantisk stemt og gjere ditt fornodne paa utedo
– Sitte i eit provisorisk klasserom, bli utfordra til misjon og hoyre om korleis heidenskapen formorkar livet til menneske som bur ti meter unna
– Gaa timesvis innover fjellet, ha mote saman med nokre faa brodre og sostre i eit lite adobehus (og saa gaa same veg tilbake)

– Oppleve at eit ektepar boyer kne og tar imot Jesus paa sondagskvelds- motet
– «Dusje» i elvevatn (fraa Andesfjella?)
– Sjaa bonder som ployer jorda med okse i tospann
– Faa servert kjotkaker, kokt kaal, gulrot og poteter etter to mnd med kylling og pommes frites som det viktigaste naringsmiddelet

Som de forstaar, har vi faatt ein god del aa tenke paa etter denne veka. Ver gjerne med og be om at Gud maa bevare dei kristne som fins i dette omraadet. Ver ogsaa med aa be om at Gud maa leie kvar enkelt av oss elevane inn i eit liv i teneste for Han der Han vil ha oss.

¡Hasta luego!

– Kjersti

 

Heftig motormoro!

Mandag 2.mars til tirsdag 3. mars fikk en liten gjeng på 9 fjellheimelever noe som helt klart kan sammenlignes (og gjerne overgå spør du meg!!) med tidligere storartede opplevelser som hanggliding i Rio, strikkhopping i Salta, halsbrekkende gokartkjøring i Santa Cruz og den helt legendariske isen på Dumbo her nede i byen!

Disse dagene hadde vi fri pga at halve kullet var på jungeltur! Så John Andre, Tomas, Robin, Sunniva, Kjersti, Tarjei og meg, Øyvind fikk det for seg at et døgn på 4-hjulinger hadde vært en god opplevelse, men det skulle vise seg at det ikke svarte til noe av det vi hadde sett for oss….

Jan Tore, som så ofte er behjelpelig, fikk prutet de 5 4-hjulene ned til en imponerende pris, og halv 3 satt alle på doningene vi hadde leid! Mekanikerne til sjefen for den lille sjappa, sendte med oss 2 av sine beste mekanikere! Service? Eller rett og slett bare en absolutt nødvendighet? Hm..

Og av sted gikk det! Først over en større elv med stri strøm, så John Andre som jeg delte 4-hjuling med og som foreløpig var redd for å få vann på det store såret under foten, måtte strekke den så langt opp at han holt på å dette bakover! Videre bar det på støvete veier som ikke akkurat var behagelig for de som ikke hadde solbriller!! Hjelm var aldri et tema, så vi slapp å få hjerneskader på grunn av glovarme hjelmer i den steikende solen ihvertfall!

Alle syklene sveiv forsatt fint da den tannløse og smilende mekanikeren med den store medhjelperen sin, tok av veien i det vi skulle til å krysse et nesten tørt elveløp!

Å her! Her var det ytterst få hemninger ute å gikk! Klampen i bånn på de sløve 450-ene i høyeste gir susende over vannet, hoppende ned fra sandvoller og lange skrenser på et helt legendaarisk underlag! John Andre beskrev det så treffende mitt i sin begeistring der han satt å lo! «Dette er bedre enn et perfekt tillagt dataspill!» Ekstase er ikke et for sterkt ord når vi suste oppover den krokete elven! Jentene våre ble bare varmere og varmere i trøyene å den stramme gassvaieren fikk seg få pauser der i gården også! Tarjei, som er ganske så erfaren på området så ikke de bratteste humpene som noen problem! Med framhjula svevende i luften krabbet han og Robin seg opp de utroligste plasser!

Over humper og svære trær gikk det så det dunket i understell, fanger og reservetank som var festet på «bagasjebrettet». Mekanikerne lo å smilte av oss galne nordmenn og smilte fra øre til øre når vi hadde dradd og sletet de stakkars doningene over et svært tre som låg over elven! gjennom ild og vann gikk det.. helt til.. Meg og John Andre fikk til å kile bakakslingen i masse lianer, da vi måtte passere enda en stor stokk og la ruta opp på siden av elven mellom busker og trær. Vi prøvde det vi kunne å hale og dra og gasse for å komme oss løs fra virvaret! Da begynte systemet å lage merkelige lyder.. Da var det gjort! Tomas kunne konstantere rimelig snart: «detta hørtes ikke nåkka bra ut!» Så vi måtte forlate hele kjøretøyet i skauen og sette oss på med de som kjørte alene! Men: Det var nok sikkert til det beste, tross alt!
Gjengen forsatte videre oppover, men når elven ble mindre og mindre og vi møtte flere og flere veltede trær, måtte vi til slutt snu! Før vi kjørte tilbake fikk den ene mekanikeren en overdrevet god latter da jeg fikk en svær bille på overarmen akkurat da jeg skulle til å ta et macrobilde av en fryktinngytende edderkopp! Overlevde det også mot alle odds!
Vi returnerte til hytta til Jan Tore med store problemer med maskinene, ventet i et på tre timer. Og da kom en full bil fra hotellet med kjøtt og hamburgere og alt det våre mager lengtet etter! Et hjertelig gjensyn med ettåringene og Marte fikk vi til og med! For en dag! Legendarisk.. Ubeskrivelig!
Så mens hjelperne våre kjørte ut for å hente det havarerte vraket, sov vi trygt og godt. Noen i hengekøyer, andre på gode madrasser..
Når den fornøyde gjengen våknet til hanen som skreik i nabohuset, var egentlig turen over. Da var det bare å hive seg ut på de støvete veiene igjen, til vi var tilbake til utgangspunktet!

 

Forsterkningar frå fedrelandet

Mandag kveld landa Randi (bildet), Margrethe (bildet) og Marte (representert med ein fot på bildet) på Viru Viru-flyplassen i Santa Cruz. Det er godt å ha dei blant oss igjen!

Med eittåringane kjem det mykje godt nytt frå Noreg også – og vi forstår at livet på Fjellheim går vidare utan oss.
Men Gudny, Thor, Åshild, Knut, Rebecka, Kjetil og Jostein – vi har så langt frå gløymt dykk! Det gledar oss å høyre at det strøymer inn nye elevar til neste år, og at kortkursa er avvikla på beste vis. De gjer ein flott og kjempeviktig jobb! Stå på!

 

15 años

På eit 5-stjerners hotell skjer det ymist (forskjellig for riksmålsfolket). Her ein kveld kom vi tuslande heim frå ungdomskveld i kyrkja, og kva møter oss i den elles så fredelege frokostrestauranten?
Jo, eit overdådig kalas med berre ungdom til stades. Senter for merksema vår vart nokså snart den tre meter høge kaka som trona på eit bord midt i det gode selskap. Kva var dette? Bryllup? Femtiårsdag?
Det var nok av skuelysten betjening å spørre, og svaret var kort og godt:
– Quince años.

I Sør-Amerika er den dagen ein fyller femten år for nokon den største dagen i livet. Og spesielt viss du er jente, har du køyret gåande: Kjole, kaker, blomster etc. etc.
Men ved nærare ettertanke kanskje ikkje så ulikt vår norske konfirmasjonsfeiring? I alle fall ikkje kva gjeld pengeforbruk og forventingar til dagen.

Bibelen gir oss grunn til å fryde oss over livet KVAR dag.
Salme 118 for eksempel:

24 Dette er dagen som Herren har gjort;
la oss juble og glede oss på den!
25 Å, Herre, gi frelse,
å, Herre, la det lykkes!
26 Velsignet være den
som kommer i Herrens navn!

Med eller uten kake…