Antallet fjellheimelever på Buganvillas er halvert i løpet av kvelden. Nei, det skyldes ikke at de er dårlige og ligger på sykehus. De har satt kursen mot mer eksotiske trakter, og skal tilbringe denne helgen i Bolivias jungel. Men i stedet for å sitte her å savne dem, kan jeg heller tenke på alt det fine vi har gjort til nå…

Veldig innholdsrike dager gjør at tiden flyr. Utrolig nok er omtrent en og en halv uke gått siden vi kom til Santa Cruz. Og smått om senn har det gått opp for oss at livet her på hotellet skal være hverdagen vår for en god stund fremover.
Skolehverdagen vår nå for tiden er slik:
Vi står opp hver morgen til en herlig frokostbuffet, før vi småløper (eller tar taxi) den 10 minutters lange vegen til kirken, hvor skolen starter kl. 08:30. Klokka 15:00 er vi ferdig med 6 timer skole og da får vi servert hjemmelaget middag. Vi har fagene Johannes åpenbaring, bibelske personer og spansk. Først nå skjønner vi hvor viktig det er at vi kan noen gloser spansk for å gjøre oss forstått.
I forrige uke hadde vi besøk av misjonærene Kathrine Eggebø og Marit Andersen. De bor begge i Cochabamba og kom hit for å ha undervisning med oss. De delte sterke vitnesbyrd fra sitt eget liv og hadde timer med oss med fokus på Guds kall til oss. I tillegg lærte de oss om boliviansk historie og kultur. Vi fikk også et lynkurs i hilsing og oppførsel.
Fredag ettermiddag var noen av oss med Alfonso på et boliviansk ungdomsmøte. Vi fikk oppleve at selv om vi skjønte svært lite av det som ble sagt, deler vi samme Herre og Mester og er brødre og søstre i Ånden. Vi opplevde gjestfrihet og imøtekommenhet blant ungdommene.
På søndag var vi på møte i kirken og deltok med sang, en spansk og en norsk. Talen ble oversatt til norsk. Menigheten ønsket oss varmt velkommen. Møtet her var en del annerledes enn vi er vant til hjemmefra. Det var mye sang og bønn. Midt i møte under en sang gikk alle rundt og hilste hverandre Guds fred med et håndtrykk og et kyss på kinnet. En fin måte å vise broderkjærlighet på.
Ellers har vi fått god tid til å slappe av, uansett hvilken måte man nå velger å gjøre det på. Avslapping kan være så mangt så lenge det er avveksling fra forpliktende gjøremål. Å slappe av kan være å spille fotball mens mann kjenner at svetten tyter ut fra hver krik og krok på kroppen, så vel som å ligge å duppe i det avkjølende vannet i et av hotellets 3 basseng. Man kan også ta en taxi inn til byen for så å kjøpe seg en ”cono triple” på Dumbo, som man deretter tar med seg til plazaen. Der kan man stå å betrakte folkelivet mens man nyter hver skei av den smakfulle og ikke minst billige isen. Men den absolutte avslapping må være å ligge langflat på tennisbanen midt på natten, kikke opp på et mylder av stjerner, og prate om alt og ingenting med en god venn. Sirissenes stemningsfulle bakgrunnsmusikk blir prikken over i-en. Å ligge på en solseng ved bassengkanten, god gjemt blant palmer og buskvekster, med musikk på ørene og en god bok for øyet er også å verdsette. Å kjenne solen steike på en bleik kropp, og vite at hjemme i Norge er det nok mange som fryser, gir en følelse av fryd.
Vi har all grunn til å være fornøyde og takknemlige. Vi har et utrolig flott leder-team som er svært tålmodig og overbærende med den ville, sprøe og lite språkkyndige gjengen med norske ungdommer. De gir ikke bare en hjelpende hånd i alle mulige situasjoner men har blitt en dal av gjengen. De vi til nå har lært å kjenne av boliviansk opprinnelse har vært overmåte gjestfrie, storsinnede og varmhjertet. Disse har gjort sitt for at trivselen er på topp.
Kanskje en litt rotete tilstandsrapport her fra Bolivia, men håper det fanger interesse likevel.
K. Fonn