Acacio

 

Torsdag morgon var me igjen klare for nye eventyr. Denne gongen bar det til fjellandsbyen Acacio, ein liten landsby ca. 5 timer utanfor Cochambamba. Torsdagen bestod av ein kjekk og innhaldsrik biltrur, med fleire stopp og mykje kjekjt. Framme i Acacio ble me godt mottatt og Caroline og Elena blei fort heltane i byen, då dei kom syklande med ein hel flokk med ungar springande etter seg. Etter ei god stund venting i «sentrum» av Acacio, fekk me sjå kor me skulle sova desse nettene her. Jentene fekk sova i nabobygget til kyrkja, der var me elle jenter på eit rom. Gutane var litt lengre nede på eit internat liknande greie.

 

I Acacio hadde me både eiga undervisning med Kjell og Vidar, i tillegg til møter rundt forbi. Me hadde både møter i Acacio og to kveldar delte me oss i ulike grupper og reiste ut til enda mindre landsbyar for å ha møter der. To grupper hadde fleire timars gåtur til der dei skulle ha møtet, og fekk ein nydeleg naturoppleving i tillegg. På sundag hadde me og eit gatemøte, der me song og Jon tala ute i strålande sol.

Me kosa oss og fekk ein smakebit på korleis livet på landsbygda i Bolivia er.Det var ein super tur proppa med mange nye inntrykk..

        ‘

Elles kan det nemnast at dei fleste begynnar å gleda seg til heimreise, og mor sin mat er eit stadig tema fortida.

 

 

 

Jesus Maestro og Dråpen

Tysdag besøkte me skulen som NLM var med å starta for 10-12 år sidan her i Cochabamba. Skulen heiter Jesus Maestro = Jesus læraren, og har no rundt 1 000 elevar. Skulen er ettertrakta her i området og har fått eit godt rykte. I tillegg ti å gje god undervisning får og elevane høyra godt bodskap frå Bibelen gjennom morgonandaktar, fellesmøter og kristne lærarar. Me fekk vera med på eit av desse fellesmøtene, der me og deltok med song – nesten på sparket, og Maria og hadde vitnesbyrd. Etterpå fekk me omvising på skulen og muligheit til å helsa på nokre av ungane der.

Dagen etter var me på eit anna prosjekt til misjonen her i Cochabamba. Då var det «Dråpen» eit leksehjelp-prosjekt som stod på programmet. Dråpen er drevet av Toril – ein norsk misjonær. Gjennom dette prosjektet får ungane muligheit til å koma der å leika, eta middag og sjølvsagt hejelp til leksene. Dette er eit forholdsvis nytt prosjekt og Toril er glad for all økonomisk støtte ho kan få. No er det nye målet å få inn litt meir praktisk retta undervisning, og i første omgang er det ynskje om å få til eit bilverkstad. Følg ho gjerne på facebook og blogg: http://boliviadraaper.blogspot.com/

    

 

Parantaca !

 

 

 

 

 

 

Me, Peter, Maria og Eline, vil dela nokre glimt frå utreisehelga vår til Parantaca. Ein spesiell og minnerik tur, prega av mange nye inntrykk frå landsbygda i Bolivia.

 

Laurdag morgon (9.mars) ringte vekkjarklokka 05.45 og me var spente og klare for det helga ville by oss. Før me tok ut på den lange turen, stoppa me og kjøpte 60 rundstykker for 20 boll (under 20kr) og fylte bensin for 3.74 kr/literen. Leiarane for turen var vår kjære Jon og Juan Carlos – ein bolivianar.

 

Det meste som skulle skje denne helga, var enno ikkje planlagt, utanom at det høgst sannsynleg skulle bli eit møte laurdagskvelden og forhåpentligvis nokre husmøter. Me satt oss i bilen og tok det der i frå. Turen begynte i alle fall bra, med ein kjekk og innhaldsrik biltur. Fyrstedelen av vegen bestod av ny og fin asfaltveg, og mil etter mil blei lagt bak oss. Etter ein time var det slutt på den behagelige vegen, me tok på ein humpete og steinete, smal grusveg tvers over ei STOR lamaslette. Me kom tett innpå dyrelivet på landsbygda i Bolivia. Me såg lama over alt og i store mengder. Me fekk og eit glimt av dei eksotiske flamingoane. Av andre dyr som kan nemnast såg me: esel, sauer, kyr, fuglar, lamaskjellet og påkjørt lama.

 

Sidan vegen var så dårleg, sparte ikkje Jon på gassen, for dermed å kunna «fly» over alle humpane. I baksetet satt me andre me kamerane i konstant bruk. Vegen til Parantaca gjekk opp og ned fjellsider, i elver, over elver og av og til var grøfta betre enn vegen. Bilen fekk i alle fall kjørt seg. Den tålte visst ikkje den harde behandlinga frå Jon (som ikkje var så lett å unngå), då me var vel framme i Parantaca var eit av dekka punktert. Det var til stor glede for Peter, han koste seg med å skifta dekket.

 

Sjølv om denne morgonen hadde gitt oss opplevingar for ein heil dag, var eventyret så vidt i gang. Me vart godt tekne imot av dei kristne i Parantaca, og fekk god suppa i kyrkja. Folka der var veldig gjestfrie og gavmilde, og gav oss av det dei hadde. Som bordbønn bad dei: Herren er min hyrde, eg manglar ingenting. Kyrkja i Parantaca var eit primitivt betonghus med bølgeblekk på taket, inne var det 6 små trebenkar og ei lyspæra som dei ikkje hadde råd til å betala straum for.

 

Me reiste enda lengre ut på landsbygda på tre husbesøk. Me fekk koma inn i deira heim, der me song og delte ord frå Bibelen. Husa deira var små jordhytter med stråtak – skur i norsk standar.

 

Dei siste me besøkte var eit ektepar og svigermora. Dei fortalte at deira største draum var å få reisa til Israel og sjå der Jesus levde. Mannen i huset tok fram ein utsitt plakat av Jerusalem. Men på grunn av dårleg økonomi har dei inga mogeligheit til å reisa. Svigermor var skral med både hørsel og syn, og var lei seg for at ho ikkje fekk høyrt eller lest noko frå Bibelen. Likevell hadde ho eit fast grep om Bibelen i handa heile møtet. Då me til slutt skulle gå, var det inga ende på alle handtykk og kyssa og klemmane. Takknemlege flotte folk!

 

I Bolivia er tid eit relativt begrep, og kveldsmøtet i kyrkja i Parantaca, begynte når det begynte. Folk kom tuslande litt etter litt. I alt var det 6 personar på møtet utan om oss. Nokre av dei hadde fleire timars veg å gå. Etter møtet gjekk me ut og oppdaga den fantastiske stjernehimmelen. Heile himmelen var dekka av stjerner.

 

Me hadde håpa å få til eit møte på søndagen og, men sidan alle skulle på obligatorisk eselteljing var det ingen som kunne koma. Difor reiste me vidare til Uyuni om natta. Eit stykke på vegen hadde me følgje av ei lokal dama som hadde vert på møtet. Ho satt på i ca. 1 time, og forklarte oss vidare at me skulle kjøra rett fram for å koma til Uyuni. Det var lettare sagt enn gjort. Det var fleire vegkryss, så me var svært usikre på kor me ville havne. Vegen var og veldig dårleg, så me satsa på at reservedekket haldt. Etter 3 timar blei det stor jubel i bilen då me endeleg såg asfaltvegen og skiltet der det stod «Uyuni 62 km».

 

Etter ei kort natt koste me oss med frukost ute i sola og var klar for å innta Saltørkenen. Der var det kvitt så langt augo kunne sjå. Eit område på 12 000 km2 var dekka av salt.

 

Og alle var einige om at me hadde hatt ei fin helg saman!

 

Nice dag på El Carmen

Solen varmer i Cochambamba, det er søndag og stemingen er på topp. I skrivende stund er vi tilskuere på en spennende raquetakamp, med gitarspilling og god latter i bakgrunnen.

Dagen startet for noen allerede klokken 07.00 (les at det er søndag). Da var de mest ivrige raquetaspillerne godt i gang med dagens økt. For alle oss andre begynte dagen 09.00 med en god frokost, før vi tuslet videre på møte. Litt trist var det at det i dag var siste gang vi fikk være med på gudstjeneste i de ulike kirkene. Etterpå kom vi tilbake til El Carmen til en heidundrenes middag. Grillmester Santiago med flere hadde nemlig stelt i stand «churrasco» (grillet kjøtt), i tillegg til grillet ananas og maiskolber. Vi nøyt middagen ute i strålende sol. Dagen forsatte med bassengkos, mye bading og utallige kamper med raqueta (en squach-lignende sport som har blitt en ny hit blant de fleste). Noen av oss tok seg også tid til en liten bytur på den lokale isbaren.

Utpå ettermiddagen fikk vi også øye på en likbleik nordmann, som kom gående mot oss inn på hotellet. Etter 6 flyreiser med 3 forskjellige flyselskap, 36 timer på reisefot hvorav fire ble brukt til å sove, og 5 flymåltider, har nemlig Vidar Pettersen nå ankommet, klar for å undervise oss de siste ukene av oppholdet. Resten av denne deilige dagen vil vi bruke til et internt møte/delekveld.

 

 

IdrettsGlede!

 

Lørdag 23.feb hadde me idrettsdag saman med ungdommane i dei ulike kyrkjene som me går i her i Cochabamba. Me hadde både fotball, vollyball, raketa og basketball – turnering 😀 var knallkjekkt!  Det var god steming og strålande sol! På toppen av det heile avslutta me kvelden med eit møte ute i det fri (saman med myggen). Nok ein super dag her på El Carmen!

 

Nå er gruppene pakka og klar for nye eventyr – i jungelen og på dødsveien!

 

 

Gringos Locos i Amazonas

 

Søndag morgen reiste en gjeng norske bleikfisker til jungelbyen Trinidad. En by hvor de nesten aldri hadde sett en kviting (gringos) før, og hvor det var flere mopeder enn trær. Vi leide fem-seks mopeder, og kjørte rundt i den brennende heten midt Amazonas – deilig. Vi kjørte til en lagune utenfor byen for å bade, og det var tydelig at det var stor stas for de lokale gutta å få ei blond jente bakpå vannscouteren… litt vanskeligere for de norske gutta.. hehe..

 

Dagen etter startet klokken 06.00, og vi var alle klare for småfly. Et fly hvor det er plass til fem passasjerer + pilot, og ei maksvekt på 500kilo, er det ikke rart at det ble en litt annerledes flytur en vanlig – Rått! Turen var virkelig innledningen på en vill og uforglemmelig jungeltur. Etter 30min landet vi i landsbygden San Lorenso, fikk ferske steinovsbakte boller, lekte med de lokale barna, før eventyret for fullt brakte løst.

 

Vi ble delt i to grupper, ei båtgruppe og ei hestegruppe (og byttet på tilbakeveien). Både båtturen og ridingen var en opplevelse i seg selv. Fantastisk natur, der vi fikk sett den utrolig vakre Amazonas jungelen fra to ulike perspektiv. En helt ny verden med farger, lyder og lukter. Det var nye dyr og svære insekt – til noens store skrekk.

 

Turens høydepunkt var likevel krokodillejakta. I svarteste nattemørke, satt vi i en ventebåt sammen med tusenvis av mygg og en haug med andre udefinerbare insekter, og ventet på tur til å komme ombord i wannabeKajakk/ustabil-utskåret-trestamme/bananbåten. I vannet var det både piraja, slanger og krokodiller, og der satt vi – en gjeng ferske jungelturister, mens de lokale heltene lå bak i båten og snorka.. Men til tross for vår uerfarenhet, skaut vi et 3meter langt beist – og Elena ble kåret til nattens helt, og ble ukas snakkis i San Lorenso. Resten av oss forble bare «Gringo locos» – kvite tulling.. hehe.

 

Dagen derpå fikk vi eksotisk frokost, med både piraja og beltedyr på menyen, og seinere selvskutt krokodille til middag. Vi er alle enig om at vi har hatt en helt fantastisk tur, og gleder oss til å fortsette festen sammen til Arica, Chile og dødsveien. Livet er herlig!

Kameraene var populære blandt barna i San Lorenso – så ble mange bilder!

     

Mannen i grønt var sjefen for turen, Menesio. Han driver flere gårder og i tillegg til dette er han frivillig i flere hjelpeprosjekt og er en lokal helt!

 

       

Turens helt: Elena!

      

Her forteller Jon hvem som er sjefen, og hvem som har førsterett på hengekøya.

Karoline og Elena har satt seg godt tilrette – vente, vente, vente…..

 

Andre utnytter ventetiden til å sove litt,..eller mye

 

 

Dødsveien + Arica

El Carmen    Dødsveien

      GOD gang!

   Solnedgang i Arica, Chile Arica

 Arica

 

Hihi!! ❤ Love is in the air!

   

Hasta la vista!!

 

Tilbake på El Carmen!

Da er vi igjen blitt gjenforent på El Carmen, etter å ha vært delt i to grupper den siste uken. Den ene gruppen har vært i jungelen, mens den andre har vært i La Paz og Arica. Underskrivende har vært på den sistnevnte turen og dere får derfor en oppdatering om hvordan vi har hatt det, så får dere høre om jungelturen i neste innlegg.

Vi startet turen med en åtte timer lang busstur fra Cochabamba til La Paz. Her fikk vi en god natts søvn før vi tredde på oss hjelmer og annen beskyttelse som må til for å sykle den beryktede dødsveien. Vi stod opp klokken sju for få utnyttet dagen til det fulle. Og for en opplevelse vi fikk!! Da vi startet å sykle var det som om himmelens sluser åpnet seg og regnet pøste ned. Alt ble klissvått og vi ble rimelig kalde, og vi så for oss at dette kunne bli en lang dag. Men jo lengre nedover fjellsidene vi kom jo lysere ble himmelen og etterhvert tittet solen frem. Vi kunne dermed skifte ut alt det våte med shorts og te-skjorte. Til tross for en litt trøblete start, ble dagen allikevel overmåte god, magisk som flesteparten ville sagt. Det må også nevnes at turen startet på en høyde på 4700 meter over havet, og ble avsluttet ca 1200 meter over havet. Deretter fikk vi servert en god middag, og en mindre god dusj.

Dagen etter stod vi opp før fuglene feis, og begynte en ny lang busstur (12 timer) allerede klokken 5. Endemålet var nå Arica i Chile. Gjennom denne bussturen fikk vi også oppleve mye spennende natur. Vi kan nevne flotte fjell og vakker ørkennatur. Stilig var det også at vi reiste fra snø til strand. Da vi kom fram til Arica ble vi møtt med nydelige strender, og mer vestlig standard i forhold til Bolivia. Vi fikk innlosjert oss på et greit hotell, før vi fikk oss en bedre middag på Mc Donalds. Ellers ble dagene i Arica brukt på stranden under sol og blå himmel. Det var også til gruppens store begeistring vanlige klesbutikker i denne byen, og de fleste av oss fikk lagt igjen litt penger i disse butikkene. Det kan også nevnes at vi fikk med oss en nydelig solnedgang fra en av Aricas små fjell.

Så var endelig høydepunktet på turen kommet, nemlig den 15 TIMERS lange bussturen tilbake til Cochabamba. Og alle kunne bekrefte at vi hadde hatt en nydelig tur, i godt lag tross mye buss. Vi kan jammen kose oss på tur.

Bilder kommer snart. Ha en velsignet fin helg!

 

heiaa blåggeeen <3 <3 <3

Då har vi nettopp kome tilbake til Hotel El Carmen etter å ha vore 5 dagar på 4 stjerners hotell i sentrum av Cochabamba. Det viste seg nemleg at El Carmen var utleigd til karnevalsleir midt under oppholdet vårt så då måtte vi versågod finne oss ein annan plass å bu. Men ingen sure miner av den grunn!. Kjekt å bu litt meir sentralt og ikkje minst på eit flott hotell med heis(!) 🙂 (Trappene på el Carmen tek knekken på oss her i høgda) Under oppholdet inne i byen fekk vi erfare at karnevalet i Bolivia består av masse vann/såpespruting og kasting av vannballongar på gata, og vi som blonde, kvite, nordmenn viste seg å vere ekstra utsatt.

Ein av dagane reiste vi opp til Kristusstaua i byen. Denne ligg 3420 moh og er litt høgare enn den i Rio de Janeiro. Flott utsikt og vi fekk eit inntrykk av kor stor denne byen eigentleg er. Elles har vi gått mykje ut på restaurant og kost oss med deilige biffmiddagar for ein billig penge. Vi har og vore på besøk på ein barneheim her i byen som vert dreve av ei norsk dame. Her møtte vi mange herlege ungar og det var eit høgdepunkt for mange.

Her i Cochabamba skal vi bli litt kjend med ulike menighetar og har difor blitt delt inn i tre grupper som har reist til tre ulike kyrkjer. Desse kyrkjene skal vi halde fram med å besøke kvar laurdag og søndag. Veldig spennande å bli litt kjend med bolivianske ungdommar i dei ulike kyrkjene. Vi vart godt mottekne i alle plassane og ser fram til dei neste møta.

I går vart dagen avslutta med bursdagsfeiring med fest og basar for Maria som fylte 21 år. Santiago heldt tale og alle koste seg med den faaantaaastiske chipsen vi hadde kjøpt inn for anledninga.

Ellers kan det nemnast at kjærleiken blømer på denne turen. Foreløpig er det rogalendingane som dominerer på dette området, og allereie har vi fått to(!!) nye par. Vi undrast på om det vert fleire…. 😉

På tross av ymse magasjau, uvanlege fargar på avføringa og høgdesjuke har vi det framleis stråååålande! Og gode leiarar får oss til å halde humøret på topp. Ein stor takk til dei!

Håpar de ikkje frys vekk heime i kalde Norge og har tålmod og overbærenheit med oss for sjeldan oppdatering på bloggen. De får ta det som eit godt teikn på at vi har mykje å fylle dagane med 🙂

Koozz og kleemz (knib)

 

     

 

 

Hola amigos!

Hei alle sammen!

Nå sitter vi på Hotel El Carmen i Cochabamba og ser tilbake på en ubeskrivelig fin uke i Brasil. Vi hadde noen fantastiske dager på Ilha Grande, ei stor øy utenfor Rio. Her nøt vi slække dager med båtturer, fine dager på stranden (blant annet Lopes Mendes som er en av verdens fineste strender, type nr.3) og til og med en aldri så liten fjelltur tvers over øya for de sprekeste. Den beste dagen var nok da vi var ute og snorklet på den grønne og blå lagune samtidig som vi ble disket opp med god grillmat og uendelige mengder med brus.

Men Ilha Grande-eventyret måtte ta slutt. Vi satte kursen østover, nærmere bestemt til Santa Cruz i Bolivia. Her bodde vi på et fem-stjerners hotell ved navn Buganvillas. Her hadde vi en fridag som ble tilbrakt på bassengkanten og en dag i sommerfuglparken. Det skal også sies at vi var på ungdomsmøte den ene kvelden. SAMTIDIG var det enkelte som hadde nok med å holde sengen og hadde et godt grep rundt doskålen. Bolivia-magen var et faktum. Så satte vi kursen mot Cochabamba, hvor vi er godt i gang med undervisning i både Amos’ bok og spansk. Vi har det bra. Hasta la vista!!!