No vi inne i dei absolutt siste tider her i Peru, Sor-Amerika. Om tre timar er vi i lufta paa veg til nordamerikanarane. Det er saa mange slags tankar som gjer seg gjeldande i ei slik stund. Nokre er overlukkelege for snart aa vere heim sjaa na mor og ser fram til grovbrod med brunost og kald melk, medan andre synest det er for gale aa reise no naar vi verkeleg har funne oss til rette her nede (og magen f.eks. ikkje protesterer for kvar minste matbit han faar)

Ute er det framleis varmt og godt, men det er ikkje lenge til vi kjem ut i nordavindsgufset paa gaten paa Gardermoen. Uansett har vi hatt ei fantastisk, uforgloymande og eventyrleg reise – vi har faktisk vore paa farten i 1/4 aar her nede!

Siste veka har vi vore i Arequipa paa Casa Hogar Celso (som blei offisielt opne paaskeaftan) og vore med paa paaskemoter i INEL si kyrkje vegg i vegg med barneheimen. Ovanfor ser de bilete av oss norske som har vore samla der.

Taarene rann hos opptil fleire daa vi maatte forlate dei peruanske brodrene og sostrene vaare i Arequipa i gaar kveld. Har blitt skikkeleg godt motttekne, og folt oss som heime. Faktisk blei nokon saa husvarme at dei fann det for godt aa starte vasskrig midt paa natta. Eit hundretals liter vatn gjekk med i den store feiden mellom det svake og sterke kjonn.

Avslutningsvis tenkte eg berre at eg ville hive frampaa nokre opplevingar som kan spegle litt av den enorme mengda av ting vi har opplevd:

- Kondorsafari i Colcadalen (2x saa djup som Grand Canyon)

- Utemote for Weenhayekfolket under ei gatelykt

- Faatt nye vennar og laert fantastiske menneske aa kjenne: F.eks: Kirsti, Jan-Tore, David, Boris, Mauricio, Santiago, Marit – you name it!

- Ete piraja og sniglesuppe

- Vore paa spasertur i Amazonasjungelen

- Blogga og motteke kommentar av vaar trufaste kommentator Anna Marie. Takk og aere til deg!

- Vore i verdas hogastliggande hovudstad: La Paz

- Bada i Titicaca

- Trykt oss inn i taxiar og combiar av alle slag. Rekorden er vel rundt 60 personar i ein combi.

- Reist hundrevis av timar med buss

- Produsert eit tonn med soppel (les: Tomme colaflasker, kjekspapir og brukte reinseserviettar)

- Spansk har blitt vaart nye morsmaal…nesten  (¿Cuanto cuesta?)

Og best og storst av alt: Paa alt fraa dei mest avsidesliggande fjellhyller til kaotiske storbyar og klamme jungelstrok har vi mott kristne brodre og sostre! Utruleg! Noko vi stadig undrar oss over. Guds ord er ei kraft til frelse, uavhengig av geografi og kultur, det er kanskje den viktigaste lardomen vi har faatt.

 

All aere til Han!

Takk, takk, takk!

- Kjersti

Gaarsdagen var ein stor dag for artikkelforfattaren. Derfor vert dette noksaa subjektivt, men folkens: Machu Picchu er ganske enkelt voldsomt fantastisk! Berre sjaa paa dette:

 

 

Etter to og ein halv maanad paa reise i dette vidunderlege kontinentet, ringte vekkarklokka kl 05:30 fredag 3. april. ENDELEG var dagen komen daa rosina i polsa, toppen av kransekaka, den store finalen (you name it) skulle openberrast. Og eg vart ikkje skuffa. Vi var saa heldige aa faa fatt i ein veldig bra guide som forte oss nokre skritt inn i kvardagen for inkafolket her oppe for 5-600 aar sidan.

 

Dei var stygglupe! Altslags lure greier og utponska ting lurte i kvar ein stein og mur. Solobservatorium, kompasstein, kondorfigur, 32-kanta stein(!), vindauge som slepp inn solastraalane paa eksakte punkt ein spesiell dag i aaret – i det heile teke ein stad der det maa ha vore oppegaande folk.

 

Guiden sa at Machu Picchu var ein heilag og hemmeleg by som svaert faa visste om, ogsaa i samtida. Den har vore eit andeleg, administrativt og intellektuelt senter, der ein ikkje finn spor etter vaapen eller ufred av noko slag. Kanskje har den fungert som eit slags universitet, der elevar, etter noye kontroll, kom for aa laere av meistrane.

 

Den religiose dimensjonen var  ogsaa tilstades overalt i dei utruleg godt bevarte ruinane. Inkafolket  trudde at livet hadde tre ulike dimensjonar:

 

1)      Den underjordiske, der livet oppstaar. Her kjem Pachamama inn, urkrafta som gir liv.

2)      Den jordiske, som vi kan sjaa spora etter idag. Nitidig og langvarig arbeid (f.eks. i steinhogging) maa ha vore mange sitt livsverk. Tilbeding av guddomar som sol, maane, stjerner, himmel og jord var ein vanleg del av kvardagen. Det var ogsaa ofring av dyr, og i enkelte tilfelle menneske.

3)      Den evige. Etter doden blei lika ofte lagt i fosterstilling, slik dei kom til jorda, skulle dei ogsaa forlate den. Kondoren er mellomleddet mellom den andre og tredje dimensjonen. Inkafolket trudde at denne fuglen frakta sjela deira til eit nytt liv naar dei doydde.

 

Det var rart aa kikke paa alt det imponerande arbeidet som krev mykje kunnskap og hog intelligens, og samstundes vite at dette er laga av menneske som har ofra ungane sine levande. Menneskeverdet aukar ikkje nodvendigvis dess meir kunnskap ein har.

 

Det er ikkje mange dagar ein har historia sitt sus saa naert inn paa sansane!

 

 

- Kjersti `Picchu` Nordpoll

 

 

 

Jeg maatte bare sprette innom her en tur og pynte paa veggen.

Jeg har lyst til benytte denne nettbaserte anledningen til aa skryte av at vi Peru-folka var i Machu-Picchu i gaar – vet ikke om interessen for denne nyheten er tilstede hos majoriteten i moderlandet, men jeg haaper kanskje noen faa (heldige) opplever et lite bluss av glede i sitt indre over aa faa hoere dette.

Machu-Picchu var.. vel, en stor ansamling av steiner, men det var samtidig veldig kult. Byen har vaert ubebodd i kanskje 400 aar - men har holdt seg overraskende  godt, paa tross av den hoeye alderen (akkurat som Jostein).

Jeg har ogsaa lyst til aa putte en dose Bolivia inn i dette blogginnlegget. Det har seg nemlig slik at vi har vaert velsignet med mange fantastiske bibeltimer her nede i Soer-Amerika. I mesteparten av disse var det Jan-Tore som underviste, fra Salomos Hoeysang og Johannes´Aapenbaring. Heldigvis hadde ogsaa familien Asdahl godt med rom i avtaleboken, slik at de kunne beaere oss med sitt gode selskap, og slik at Dag Erik kunne gi oss mange gode timer fra Foerste Korinterbrev. Vi fikk ogsaa besoek av flere gjestelaerere som hadde mye aa gi.

Alt i alt oensker jeg bare aa kort statere at vi er utrolig heldige som har faatt vaere med paa dette opplegget og faatt hoestet godene av forkynnelsen i timene. Jeg for min del har faatt se mye mer i Salomos Hoeysang naa etter undervisningen, og er svaert takknemlig for dette.

 

Helt til slutt oensker jeg bare aa takke alle de som lot seg lure trill rundt av vaar saftige, kjaerleiksbaserte aprilsnarr,.. og takk til de som latet som de ble lurt bare for aa vaere greie. Saa no worries, jenter.. Undertegnede er fortsatt singel.

 

- Kristian

 

Kjaere lesarar!

Det er no bevist ein gong for alle kva stoff som verkeleg fengar, sjolv paa ein reiseblogg -  kjaerleiken nemleg:

 Etter 30 treff paa den foregaande posten har Perugjengen sin vesle, uskuldige aprilspok knalla til med 113 treff og kommentarrekord!

Vi gratulerer til alle som har bite paa, og vil takke Marte og Kristian for at dei ofra seg for 1. april si gode sak.

Hjemreisen er godt igang og vi er naa tilbake i Cochabamba, men bare for noen faa timer. Om en time reiser vi fra hotellet hvor vi naa har faatt huka tak i den gjennlagte bagasjen. Jeg skal prove aa skrive litt kort om de siste dagene, og siden jeg er tvunget pga tidsmangel er det vel bare aa begynne…

Dodsveien!

Vi ante lite av hva som ventet oss naar oyenlukkene sakte aapnet seg for et par dager siden (litt vanskelig aa holde styr paa dagene akkurat naa). Dodsveien stod foran oss, denne veien som vi hadde hort om I lang lang tid. Heldigvis ble det ingen skuffelser den dagen, og jeg kan med god samvittighet fortelle videre (med litt ekstra moms) at denne sykkelturen er et opplevelseskick utenom det vanlige. Gjengen var inndelt i tre: Ekstremgruppa, mellomgruppa og fornuftige “ta det rolig gruppa”. Hver gruppe hadde en leder som viste vei, saa den positive konklusjonen er at faren for noen uhell er minimal. Da vi naermet oss slutten naadde solskinnshistorien et klimaks hvor vi stoppet ved en foss, som laa nydelig til litt inn i fjellskrenten. Uten aa sporre ble plutselig alle sykler slengt i bakken og de fleste tok en ubeskrivelig deilig dukkert inne i den idylliske gropa. Herligere vann tror jeg vi aldri har vaert borti og da er jeg sikker paa samtykke fra alle deltakere. Vel jeg kunne gravd dypt og skrevet en god del mer, men det faar bli litt paa overflaten. Vi avsluttet med middag og et bassengbad. En fin avsluttning sa alle og nikket i kor (Saa det bare for meg som en fin avsluttning. Ingen rot i virkeligheten).

Terningkast 6

Estadio Hernando Siles!

Navnet paa stadion er en oppkalling av president Hernando Siles som hadde sin tid fra 1926-1930 (da regjeringstid, ikke levealder). Den tar 45 000 tilskuere og ligger velplassert i noe som kan ligne et sentrum. For de som er glad i fotball var det en tilnaermet fryd aa tenke paa at man skulle faa vaere vitne til en slik forestilling. Bolivia-Argentina i VM-kval. Frysningene var ikke langt vekke. Et antatt utfall var jo klinkende klart, Argentina skulle underholde oss og vinne kampen. Vi skulle faa se stjerner som Tevez, Gago og Messi leke med ball. Mer feilslaatt kunne det vel nesten ikke vaert. Et tafatt Argentina startet kampen med slurv og fortsatte vel egentlig hele kampen i samme spor. Messi, som er en bedre utgave av Maradona, var helt borte og ble tydelig preget av hoyden (noe de paa forhaand fryktet siden han aldri har vaert i kontakt med lignende hoyder). Det eneste lyspunktet til de blaa-hvite var midtbane sjef, nummer fem, Gago. Han brillierte til tider, og hadde stor ro. Kunne faktisk ligne litt paa sin forgjenger og sannsynlige forbilde Roman Riquelme. Vel vel nok om Argentina. Dette var Bolivias store dag og det var stort aa vaere tilskuer. Sola stekte, humoret var upaaklagelig og stadion var stinn brakke. En enorm opplevelse som vi neppe faar overvaere i lignende grad senere i livet. 6-1 til Bolivia! Hvem i all verden skulle trodd det!? Kampens store spiller, vertenes nummer 10, Alex De Rosa. 32 aaringen var suveren!

Terningkast: 5

Da vender vi nesen med stormskritt mot fedrelandet! Shallabais!

Eilert Fredly

Om det er hogfjellslufta eller solvarmen som gjer det, veit ikkje vi, men faktum er i alle fall at det stroymer paa med nye par her i Sor-Amerika.

Og Peru-gjengen har gleda av aa presentere det aller nyaste: Marte og Kristian.
Vi gratulerer!

- Javisst er Bolivia oppskrytt! Rettmessig skrytt opp. Og nå skjønner jeg hvorfor. Etter å ha fått være med Fjellheimgjengen en måned, sammen med Ingrid kone og Sigurd sønn, forstår jeg at det er en grunn til at Boliviaturen er skrytt opp. Det er fordi den er så gjennomført opplevelsesrik og spennende på så mange vis. Et fantastisk land, med en fantastisk natur, mennesker, prisnivå, misjonærer og lokale ledere, som får besøk av en fantastisk gjeng norske ungdommer - sånt blir det minner av.  La meg nevne noen, i tilfeldig rekkefølge:

• 50 graders temperaturforskjell fra Gardermoen til Santa Cruz
• svetting (har en viss sammenheng med det forrige punktet)
• Jan Tores evne til å ha kontroll (slik så det i allefall ut)
• gåtur i fjellene rundt Acacio, møtet med kristne søsken der
• raqueta / rakketa/ racheeta (gi meg en bane i Norge!)
• Sigurds evne til å stadig la være å lære seg å gå
• mine eminente spanskegenskaper (les: totale hjelpeløshet)
• …og i nær sammenheng: min tolkning av male-instrukser i kirka (“otro color, si, aqui, blanco, y aqui eh…otro color”)
• Sigurds forsøk på å sjarmere de fleste kvinnemennesker han så
• stadig nye par (til Thors store glede hjemme i Norge)
• John André hos legen (og i jungelen dagen etterpå)
• Vegards kunstinteresse (som han endelig våget å stå frem med)
• følelsen av å bli grundig lurt og robbet

Apropos det siste; jeg har hørt at det skal være bra å skrive ned følelsene sine for å komme igjennom vanskelige opplevelser og få det bearbeidet. Derfor dette diktet.

De tok min mobil
- gav et hyggelig smil
før de suste avsted
(“tok visst kameraet med..”)

Nå sitter jeg her
og vil si: “Lytt og lær!
av en gringo som ville 
bli med fremmede “snille”.

Noen stor poet ble jeg vel aldri. Men det var stort for oss å få være med til Bolivia – nok en gang tusen takk både til dere elever, misjonærene og de lokale som gjorde turen uforglemmelig for oss! Veldig moro å følge dere fortsatt.

Jeg har vært noen dager i Tromsø og fikk møte både en kjempeflott gjeng av kristenruss fra nord, og dessuten flere av den temmelig flotte admin.gjengen på Fjellheim også. Møtet med 120cm snø i lysløypa må vel også kunne betegnes som hjertelig. Mindre populære har de små basillene som har gjort magene våre relativt ustabile vært. Noen souvenirer fra Sør-Amerika er ikke like velkomne.. Nå er vi sørpå, før siste del av påska tilbringes i nyoppussa samehus.

Jeg har tenkt på det etter at vi kom hjem; vi har det godt! Tenk at vi har fått høre og ta imot evangeliet. Vi har alt vi trenger materielt sett. Vi har fått møte kristne i Sør-Amerika som har vært til oppmuntring og glede, og fått kjenne fellesskapet på tvers av kultur- og språkgrenser. Vi har møtt mennesker som fortsatt lever i hedenskapets mørke og som gir uttrykket “de unådde” et ansikt.
Vi har fått alt. Vi har en yppersteprest som går i forbønn for oss. La oss derfor, sier Bibelen, tre frem for nådens trone – med frimodighet. Og la oss derfor gå ut – med frimodighet. Han som har all makt har kalt oss, og han går med oss. “Berga for himlen den kostbare grøda, kallet frå Gud står ved lag; gå på Guds åker i dag!”

Gode hilsener fra Dag Erik, Ingrid og Sigurd

Jau jau! Da befinner vi oss paa et sted kalt Arica. Skal gi det ett beskrivende ord: Nydelig! Perfekt sjobris slaar imot oss, mens solen gir fra seg sine uimotstaaelige uv-straaler. Spesiellt velsigna er det for en som meg som blender alt som eier en pupill eller to. Vi senker derfor solfaktoren noen hakk, spiser McDonalds og nyter disse siste rene feriedagene. Det er bare et lite problem, sjukdom har slaatt om seg i leiren og jeg tror den skyldige sitter bak dette tastaturet (som forovrig har ganske daarlig taster). Da vi dro fra Cochabamba tidlig paa morgenen kjente jeg meg usedvanlig daarlig, og det ble en spyrunde for hjulene paa bussen startet sitt langtekkelige arbeid. For aa gjore en lang historie kortere enn kort hadde jeg okkupert dassen og levert mitt oppkomme minimum tolv ganger for Arica var naadd. Dvs at de heltemodige individer som tok et besok inn klossettdora levde i en smittfaresjanse paa rundt regnet 99%. Dermed spredde herlighet seg, og idag, altsaa dagen etter, eier ti stykker samme sjukdom (som da defineres som spysjuka). Rett for jeg entret bussen fikk jeg to piller av min kjere venn Vegard (imodium var det), som garanterte virkning etter maksimum fem smaa minutter. Jeg har vel aldri opplevd en saa los mage paa flere tiaar, mens den fantastiske effekten utspant seg forst dagen etterpaa. Jeg satt som et friskt sporsmaalstegn og kjente jeg hadde stort behov for aa tomme meg, men dengang ei. Vi har heldigvis med oss en kjempegrei doktor, som alltid har en pille paa lur, ja meget gode piller. Saa vi faar haape sjukdommen legger seg og at vi faar en fin avsluttning paa dette opplevelsesrike privilegiet.

Som dere skjonner saa snakker vi mye om “lost og fast”. Saa vi faar slaa tanken over paa noe som staar spikrende fast. Gud sendte sin sonn til jorden for syndere. Ja “han som ikke visste av synd har Gud gjort til synd for oss for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud”. Det er Guds budskap til oss, Sonnen er blitt gjort til synd. Han har frikjopt deg, kalt deg ved navn. Du er Hans! Dette er ikke bare noe Gud sier paa spok, det er hans tanke og vei for synderen. Saa tenkte jeg litt paa dette: Her sprer sjukdommen om seg. Hvorfor? Fordi vi er smittet og er i kontakt med andre mennesker. Dette gaar paa det fysiske, men hva med det Aandelige. Vi har mottatt D.H.Aa, og gir daglig fra oss avkomme av hva som bor inne i oss. Kunne vi ha denne bonn at smittefaren fra oss og ut til de unaadde maatte bli storre? At vi maa leve tett inntil Jesus saa at andre merker det, ikke i annstrengelse, men som en naturlig konsekvens av hva vi fyller oss med. Jeg har iallefall behov for aa minne meg selv paa det.

Vi takker for all forbonn og setter pris paa om dere husker paa oss ogsaa naa i sluttfasen av turen. Vi har det utrolig godt! Guds fred!

Eilert Fredly

Etter ei veke paa godt og vel 3000 hogdemeter er vi tilbake i Cochabamba. Fire flotte veker i Santa Cruz fekk ei hogtideleg avslutning med gallamiddag og dermed framvising av nye skreddarsydde kjolar og dressar sist mandag. Viktigast av alt var at vi fekk takka og tatt skikkeleg farvel med alle dei fantastiske personane som har vore med oss i opphaldet saa langt, men som no skulle vere igjen i Santa Cruz.

Onsdagen kom vi til Cochabamba, og allereie torsdag bar det altsaa vidare til landsbyen Acacio.

Toyota Landcruiser er eit viktig stikkord naar det gjeld fire timars transport av folk og bagasje paa ein (i norske auge) delvis aldeles vanvittig veg. Kneskaalene oppunder haka og hog allsangfaktor er andre stikkord for bilturen.

Ei veke seinare sit vi igjen med overveldande mange inntrykk og opplevingar i eit miljo og ein kultur som er saa fjern fraa vaar kvardag i Noreg at det knapt er til aa tru. Nemner noker hogdepunkt i stikkordsform:

- Vakne opp til straalande sol og fuglesang, ei utsikt som kan gjere deg reint nasjonalromantisk stemt og gjere ditt fornodne paa utedo
- Sitte i eit provisorisk klasserom, bli utfordra til misjon og hoyre om korleis heidenskapen formorkar livet til menneske som bur ti meter unna
- Gaa timesvis innover fjellet, ha mote saman med nokre faa brodre og sostre i eit lite adobehus (og saa gaa same veg tilbake)

- Oppleve at eit ektepar boyer kne og tar imot Jesus paa sondagskvelds- motet
- “Dusje” i elvevatn (fraa Andesfjella?)
- Sjaa bonder som ployer jorda med okse i tospann
- Faa servert kjotkaker, kokt kaal, gulrot og poteter etter to mnd med kylling og pommes frites som det viktigaste naringsmiddelet

Som de forstaar, har vi faatt ein god del aa tenke paa etter denne veka. Ver gjerne med og be om at Gud maa bevare dei kristne som fins i dette omraadet. Ver ogsaa med aa be om at Gud maa leie kvar enkelt av oss elevane inn i eit liv i teneste for Han der Han vil ha oss.

¡Hasta luego!

- Kjersti

Mandag 2.mars til tirsdag 3. mars fikk en liten gjeng på 9 fjellheimelever noe som helt klart kan sammenlignes (og gjerne overgå spør du meg!!) med tidligere storartede opplevelser som hanggliding i Rio, strikkhopping i Salta, halsbrekkende gokartkjøring i Santa Cruz og den helt legendariske isen på Dumbo her nede i byen!

Disse dagene hadde vi fri pga at halve kullet var på jungeltur! Så John Andre, Tomas, Robin, Sunniva, Kjersti, Tarjei og meg, Øyvind fikk det for seg at et døgn på 4-hjulinger hadde vært en god opplevelse, men det skulle vise seg at det ikke svarte til noe av det vi hadde sett for oss….

Jan Tore, som så ofte er behjelpelig, fikk prutet de 5 4-hjulene ned til en imponerende pris, og halv 3 satt alle på doningene vi hadde leid! Mekanikerne til sjefen for den lille sjappa, sendte med oss 2 av sine beste mekanikere! Service? Eller rett og slett bare en absolutt nødvendighet? Hm..

Og av sted gikk det! Først over en større elv med stri strøm, så John Andre som jeg delte 4-hjuling med og som foreløpig var redd for å få vann på det store såret under foten, måtte strekke den så langt opp at han holt på å dette bakover! Videre bar det på støvete veier som ikke akkurat var behagelig for de som ikke hadde solbriller!! Hjelm var aldri et tema, så vi slapp å få hjerneskader på grunn av glovarme hjelmer i den steikende solen ihvertfall!

Alle syklene sveiv forsatt fint da den tannløse og smilende mekanikeren med den store medhjelperen sin, tok av veien i det vi skulle til å krysse et nesten tørt elveløp!

Å her! Her var det ytterst få hemninger ute å gikk! Klampen i bånn på de sløve 450-ene i høyeste gir susende over vannet, hoppende ned fra sandvoller og lange skrenser på et helt legendaarisk underlag! John Andre beskrev det så treffende mitt i sin begeistring der han satt å lo! “Dette er bedre enn et perfekt tillagt dataspill!” Ekstase er ikke et for sterkt ord når vi suste oppover den krokete elven! Jentene våre ble bare varmere og varmere i trøyene å den stramme gassvaieren fikk seg få pauser der i gården også! Tarjei, som er ganske så erfaren på området så ikke de bratteste humpene som noen problem! Med framhjula svevende i luften krabbet han og Robin seg opp de utroligste plasser!

Over humper og svære trær gikk det så det dunket i understell, fanger og reservetank som var festet på «bagasjebrettet». Mekanikerne lo å smilte av oss galne nordmenn og smilte fra øre til øre når vi hadde dradd og sletet de stakkars doningene over et svært tre som låg over elven! gjennom ild og vann gikk det.. helt til.. Meg og John Andre fikk til å kile bakakslingen i masse lianer, da vi måtte passere enda en stor stokk og la ruta opp på siden av elven mellom busker og trær. Vi prøvde det vi kunne å hale og dra og gasse for å komme oss løs fra virvaret! Da begynte systemet å lage merkelige lyder.. Da var det gjort! Tomas kunne konstantere rimelig snart: «detta hørtes ikke nåkka bra ut!» Så vi måtte forlate hele kjøretøyet i skauen og sette oss på med de som kjørte alene! Men: Det var nok sikkert til det beste, tross alt!
Gjengen forsatte videre oppover, men når elven ble mindre og mindre og vi møtte flere og flere veltede trær, måtte vi til slutt snu! Før vi kjørte tilbake fikk den ene mekanikeren en overdrevet god latter da jeg fikk en svær bille på overarmen akkurat da jeg skulle til å ta et macrobilde av en fryktinngytende edderkopp! Overlevde det også mot alle odds!
Vi returnerte til hytta til Jan Tore med store problemer med maskinene, ventet i et på tre timer. Og da kom en full bil fra hotellet med kjøtt og hamburgere og alt det våre mager lengtet etter! Et hjertelig gjensyn med ettåringene og Marte fikk vi til og med! For en dag! Legendarisk.. Ubeskrivelig!
Så mens hjelperne våre kjørte ut for å hente det havarerte vraket, sov vi trygt og godt. Noen i hengekøyer, andre på gode madrasser..
Når den fornøyde gjengen våknet til hanen som skreik i nabohuset, var egentlig turen over. Da var det bare å hive seg ut på de støvete veiene igjen, til vi var tilbake til utgangspunktet!